Utenom en brå kollaps rett etter utbruddet av pandemien i mars 2020, må vi tilbake til finanskrisen i 2008 for å se en like sterk depresiering over en seksmåneders periode (juli-desember 2008). Det er flere årsaker bak svekkelsen av den norske kronen. Noen av de viktigste er:
- Kronen har falt samtidig med nedgang i oljeprisen og verdsettingen av oljeaksjer.
- Negativ rentedifferanse: Norge har hatt lavere styringsrente enn USA og eurosonen.
- Økt usikkerhet i verdensøkonomien: investorer blir da mer skeptiske til en lite likvid valuta som krona.
Noe annet som skiller dagens situasjon fra 2008 er en historisk høy inflasjon. Høyere internasjonale priser på importerte konsum- og innsatsvarer som ikke kan produseres her i landet, fører også til økt etterspørsel etter utenlandsk valuta og bidrar til å svekke krona.
Det finnes noen vinnere og noen tapere i en slik situasjon. Svak krone bedrer konkuranseevnen for norske eksport, som kan selge flere varer og tjenester til utlandet. I tillegg blir det lettere for utenlandske turister å besøke Norge, noe som kan øke inntektene for reiselivsnæringen. Men en svakere kronekurs gjør samtidig import av varer og tjenester dyrere, som resulterer i økte kostnader for bedriftene, høyere inflasjon og redusert kjøpekraft for husholdningene. I så fall, hva blir nettoeffekten på velferd/nytte her i landet?
Vi måler velferd i denne artikkelen som mest mulig konsum mot minst mulig arbeid. Økt importvolum uten en tilsvarende prosentvis økning i eksportvolumet gir økt velferd; man kan konsumere flere varer og tjenester per jobbtime.
Velferd avhenger derfor av realvalutakursen. Realvalutakurs har to komponenter: bytteforholdet overfor utlandet og nominell valutakurs. Bytteforholdet måles som en brøk, der importprisindeksen (Pi) står i telleren og eksportprisindeksen (Px) i nevneren: B = Pi/Px. Prisene for import og eksport i bytteforholdsbrøken måles i felles utenlandsk valuta, som f.eks. euro. Prisendringer på import og eksport virker derfor inn. Om eksportprisene utvikler seg sterkere enn importprisene, vil landet kunne bytte til seg flere importvarer for samme mengde eksport som før. Om importprisene øker mer enn eksportprisene, vil bytteforholdet forverres. Dette såkalte bytteforholdet overfor utlandet er en kilde til endringer i realinntekt og velferd.
Veksten i Norges disponible realinntekt er veksten i nominell disponible inntekt , som blant annet avhenger av eksportpriser målt i euro, deflatert med prisutviklingen på forbruket av varer og tjenester, der om lag en 1/3 er import. I perioden 2014-2018 har fallende oljepris målt i euro bidratt til en forverring i bytteforholdet med utlandet på om lag 24 prosent, og en reduksjon av Norges disponible realinntekt på 6 prosent.
Men så lenge norske eksportører stort sett selger råvarer (for eksempel olje, fisk og aluminium) og prisene bestemmes i verdensmarkedet, kan vi konstatere at bytteforholdet ikke har endret seg dramatisk siden september 2022 (prisen per oljefat falt fra 88 til 80 USD i april). Vi kan også ta utgangspunkt i at prisene er rigide på kort sikt, men at valutakursen er mer volatile.
Vi må derfor se på det som har skjedd med kronekurskomponenten av realvalutakursen, som har følgende formel :
Realvalutakurs = Bytteforholdet * nominell kronekurs der både real- og nominell valutakurs er NOK/euro.
Vi ser at en svakere krone (tilsvarende en sterkere euro) har medført en økning i realvalutakursen, en realdepresiering av norsk krone mot euroen. Dette tilsvarer en reduksjon i kronen sin kjøpekraft i euro-området og en varekurv fra EU blir dyrere målt i norske kroner, noe som demper etterspørselen etter importvarer. Dette fører til at Norge får importert færre varer for samme eksportvolum som før.
En svekkelse av norsk krone alt annet likt trigger den følgende prosessen som fører til mindre velferd/nytte i landet:
Svakere krone--> realdepresiering av norsk krone--> redusert kjøpekraft i utlandet --> lavere importvolum--> mindre velferd/nytte!